For karrierevalg: KI-eksponeringen varierer mest mellom storbyer og distrikt, fordi det er ulike yrker som dominerer ulike steder. For den enkelte handler valget om yrke mer enn om bosted. Det er likevel verdt å være klar over at noen mindre kommuner med stor offentlig administrasjon har høyere eksponering enn man skulle tro. Det å bo i en kommune med høyt eksponert arbeidsmarked betyr at man oftere møter teknologien i hverdagen, og at omstillingsdiskusjonene kommer tidligere.

For ledere: Virksomheter i kommuner med høy KI-eksponering har både mulighet og forventning til å ta teknologien i bruk. Lokale arbeidsmarkeder er ulike. Det som gjelder i Oslo, gjelder ikke nødvendigvis i Hamar eller Bodø. Ledere i bygruppene må navigere et arbeidsliv hvor KI-bruk forventes og hvor konkurransen om talent inkluderer KI-kompetanse. Ledere i distriktene har mer tid, men også færre å lære av lokalt. Begge situasjonene har sine utfordringer.

For politikere og beslutningstakere: Distriktskommuner med få store arbeidsgivere kan være mer sårbare enn tallene tilsier. En kommune dominert av offentlig administrasjon får konsentrert eksponering selv om det samlede antall jobber er lite. Dette gjelder særlig samiske forvaltningskommuner som Kautokeino, Karasjok og Vadsø, der offentlig sektor utgjør en stor del av sysselsettingen. I disse kommunene kan en effektiviseringspolitikk for offentlig forvaltning ha større lokale konsekvenser enn samme politikk i Oslo. Sårbarheten ligger ikke i selve eksponeringen, men i mangelen på alternative arbeidsplasser å omfordele kapasitet til. Det er en distriktspolitisk dimensjon ved KI-omstilling som er verdt å løfte fram i offentlig samtale.